Når KI blir «lokalavis» – slik ser vi på kritikken mot Melhusposten

MELHUS: Onsdag kveld publiserte NRK en sak der KI-prosjektet Melhusposten blir omtalt som ei helautomatisk «lokalavis» for Melhus – og møtt med tydelig skepsis fra både Norsk Redaktørforening, Landslaget for lokalaviser, en journalistikkprofessor og Trønderbladet.

NRK peker på flere viktige spørsmål: Er dette journalistikk? Er det ei lokalavis? Og kan et slikt prosjekt undergrave tilliten til redaktørstyrte medier?

Det er spørsmål vi tar på alvor.

Hva Melhusposten faktisk er

Melhusposten er – slik NRK også beskriver – et eksperiment: et internprosjekt utviklet av teknologimiljøet i Opisense, som bruker kunstig intelligens (KI) og maskinlæring for å hente inn og strukturere offentlig tilgjengelig informasjon fra blant annet kommunen og frivilligheten i Melhus.

Prosjektet har:

Fiktive profiler som «redaktør» og «journalister» (som Anton, Kari og Jon),
et sett med regler og skranker som blant annet viser til Vær varsom-plakaten,
og en publiseringsløsning som automatisk lager og legger ut saker basert på dokumenter og åpne kilder.

Det er viktig å være tydelig på to ting:

Det jobber ingen redaksjonelle medarbeidere i Melhusposten slik begrepet brukes om redaktørstyrte medier.
Innholdet er KI-generert, og må kontrolleres mot kildene dersom det skal brukes som faktagrunnlag.

Når NRK, Redaktørforeningen, LLA og fagmiljøer stiller spørsmål ved om dette er journalistikk, treffer de et kjernespørsmål i prosjektet.

NRK og bransjen: – Ikke journalistikk

Generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Reidun Kjelling Nybø, sier til NRK at slike tilbud «åpenbart kan utfordre redaktørstyrte medier framover, både når det gjelder forretningsmodell og tillit». Hun understreker hvor viktig det er at folk lærer å skille mellom journalistikk og det som bare forsøker å ligne på det.

Landslaget for lokalaviser (LLA), ved generalsekretær Tomas Bruvik, går enda lenger. Han peker på at Melhusposten omtaler seg som ei lokalavis som skal levere kvalitetsjournalistikk, samtidig som det også står at innholdet kan være feil og ikke må oppfattes som journalistikk. Det omtaler han som «mildt sagt selvmotsigende», og konkluderer: «Jeg støtter meg på det siste. Dette er ikke journalistikk.»

Professor i journalistikk ved Nord universitet, Birgit Røe Mathisen, er bekymret for at en KI-generert «avis» som ligner sterkt på ei vanlig lokalavis kan gjøre det vanskelig for publikum å se forskjell – og på sikt skade tilliten til journalistikken.

Redaktør Lars Østraat i Trønderbladet sier på sin side at Melhusposten «ikke er en lokalavis» og «aldri kan erstatte» den journalistikken Trønderbladet driver, men er samtidig positiv til at folk får mer informasjon, og ser ikke prosjektet som en trussel mot økonomien i hans avis slik det står i dag.

Dette er legitime innvendinger – særlig når det gjelder begrepsbruken og hvordan Melhusposten presenterer seg utad.

Er Melhusposten ei «avis»?

Kjernen i uenigheten handler ikke om teknologien, men om ordene vi bruker.

I norsk mediehverdag er «avis», «lokalavis», «journalistikk» og «redaktør» begreper med tungt innhold:

De peker mot Redaktørplakaten, Vær varsom-plakaten og en ansvarlig redaktør av kjøtt og blod.
De handler om uavhengighet, kildekritikk, prioriteringer, vanskelige skjønnsvurderinger og et lokalt blikk som ikke kan automatiseres.

Melhusposten er et KI-prosjekt som imiterer formen til en nettavis: forside, saker, leder, podkast. Når vi samtidig bruker ord som «lokalavis», «redaktør» og «journalister», er det forståelig at bransjen reagerer – særlig når vi samtidig har en tydelig merknad om at innholdet er KI-generert og ikke må oppfattes som journalistikk.

Etter en nøktern vurdering er det rimelig å si:

Melhusposten er ikke ei lokalavis i tradisjonell forstand.
Det Melhusposten publiserer, er ikke journalistikk slik Redaktørforeningen og LLA definerer det.

Det betyr ikke at prosjektet er uinteressant eller ubrukelig. Men det betyr at vi må bli tydeligere på hva dette er – og ikke er.

Hvor går grensa?

NRK-saken løfter tre prinsipielle spørsmål som er viktige for innbyggerne i Melhus:

Kan KI-prosjekter som dette forveksles med ekte redaksjonelle medier?
Når vi presenterer fiktive medarbeidere med bilder, bio og titler som «journalist» og «redaktør», er det en reell fare for at enkelte lesere tror de forholder seg til et vanlig redaktørstyrt medium. Det er et ansvar vi ikke kan skyve over på KI-en.

Hvordan unngår vi å undergrave tilliten til lokalavisene?
Trønderbladet og andre redaktørstyrte medier i Gauldalen er en del av den demokratiske infrastrukturen. Dersom KI-generert innhold blir oppfattet som «nesten det samme» som journalistikk, kan det bidra til å svekke forståelsen av hva journalistikken faktisk innebærer: møtene, telefonene, kildekritikken, de ubehagelige spørsmålene.

Hvilken rolle kan Melhusposten ha – uten å late som den er noe den ikke er?
Det er mulig å se for seg en rolle der et prosjekt som Melhusposten først og fremst er en informasjonstjeneste: et forsøk på å gjøre offentlige dokumenter, vedtak og utredninger mer lesbare og tilgjengelige for folk i Melhus, med tydelig merking av at alt innhold er generert av kunstig intelligens.

Et tydeligere skille

Hvis Melhusposten skal ha en rolle i lokalsamfunnet uten å bidra til begrepsforvirring, peker kritikken på noen åpenbare grep som bør ligge til grunn:

Tydeligere merking på alle sider og saker om at innholdet er KI-generert og ikke journalistikk.
Klare formuleringer om at Melhusposten ikke er ei redaktørstyrt lokalavis, men et teknologiprosjekt som eksperimenterer med hvordan offentlig informasjon kan presenteres.
Ingen antydning om at det sitter mennesker i en redaksjon som gjør vurderinger, hvis det faktisk ikke er tilfellet.
Ingen bruk av ordet «kvalitetsjournalistikk» om innhold som ikke er journalistikk.

Dette handler ikke om å gjøre NRK, LLA eller Redaktørforeningen til fornøyde tilskuere. Det handler om å være ryddig overfor lesere i Melhus, og om å ta presseetikken på alvor selv i et eksperiment.

Et eksperiment – ikke en erstatning

Som Trønderbladet-redaktør Lars Østraat sier til NRK, kan ikke en KI-basert side som Melhusposten «erstatte» en lokalavis. Den kan ikke:

møte opp på formannskapsmøtet og stille det ubehagelige oppfølgingsspørsmålet
ringe en nabo når noe har skjedd i Kvål eller Hovin
se sammenhengene mellom budsjettkutt, skolehverdag og frivillighet i Melhus

Det Melhusposten kan gjøre, er å teste ut hvordan teknologi kan:

hente opp og strukturere informasjon som allerede finnes i offentlige dokumenter
hjelpe folk å finne fram i sakspapirer, planer og budsjetter
eksperimentere med nye måter å forklare komplekse kommunesaker på

Men da må vi være ærlige om at det er nettopp det – et eksperiment – og ikke ei lokalavis.

Vi vil ha en åpen diskusjon

NRK-saken viser at Melhusposten ikke bare er et teknologiprosjekt, men også et demokratiprosjekt med konsekvenser for hvordan folk i Melhus får informasjon om lokalsamfunnet sitt.

Det forplikter.

Derfor er det bra at prosjektet blir kritisk diskutert – av NRK, av medieorganisasjonene, av forskere og av redaktørstyrte lokalaviser. Og ikke minst: av innbyggerne i Melhus.

Melhusposten bør tåle og invitere til den debatten. Hvordan skal vi bruke kunstig intelligens i lokaldemokratiet – uten å erstatte journalistikken, og uten å skape forvirring om hva som er hva?

Det er et spørsmål som ikke kan besvares av en maskin alene.